30. aug, 2016

Bli med å lage preken!

I studentmenigheten liker vi å skrive preken sammen. Mandag i forrige uke trommet vi derfor sammen til prekenverksted. Resultatet av dette arbeidet ble ikke bare en preken som ble holdt på Akademisk åpningsgudstjeneste i Nidarosdomen søndagen etter, det blir også nettsidas første bloggpost. 

Dette er bibelteksten det skulle prekes over:

Da Jesus og disiplene dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord.  Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk. 10)

Og slik ble prekenen:

Denne prekenen har ikke blitt til ved min skrivepult, men rundt et bord, i samtale med studenter som takket ja til å bli med å lage en preken. Sånn vil vi gjerne gjøre det i studentmenigheten – så mandager kl. 12 er det bare å møte opp på studentprestkontoret, til gode samtaler om en bibeltekst, til å bli berørt og utfordra for tro og liv. Ja, kanskje skal vi tenke så stort om det som at vi da tilbringer en times tid ved Jesu føtter…

Og hva så vi, da, i møte med teksten som Kaja akkurat leste, hva så vi i fortellingen om Marta og Maria?

Jo, vi så en Marta som på mange måter representerer samfunnets forventninger. Forventningene til en kvinne på Jesu tid, var å stelle i stand huset, gjøre det fint til gjestene skulle komme. Lage mat. Servere. Og helt sikkert ta ryddinga og oppvasken etterpå…

Forventningene vi stilles overfor, er kanskje noen andre. Men de er der, i aller høyeste grad. Forventningene om å trene, spise sunt, ta seg bra ut, gjøre det bra på skolen, ha et vellykka sosialt liv, ja, i det hele tatt være flink. Helst flinkest. Og vise fram på sosiale medier alt dette som vi får til…

Vi kjenner forventningene fra oss selv, og fra alle Martaene som er der og vil dra oss med… Som spiller på dårlig samvittighet, eller som, direkte eller indirekte, kommuniserer at det er sånn du må leve for å være innafor, for det er sånn de gjør, alle de andre…

Det så vi, altså, når vi så på Marta. Men så vendte vi blikket mot Maria. Og hva så vi da? Jo, for det første så vi en Maria som velger annerledes.

Vi så en Maria som i stedet for å gjøre det som var forventet, heller satte seg ned ved Jesu føtter. Vi skjønner kanskje ikke helt, vi, hvor annerledes dette er. Hvor spesielt. For: Plassen ved Jesu føtter, var nemlig ikke en hvilken som helst plass. Det var disippelplassen. Og disippelplassen, den var forbeholdt menn. Det er altså ikke bare en liten søsterlig protest mot Marta vi er vitne til her, men vi ser et opprør mot helt sentrale og selvsagte normer i samfunnet. Og Jesus lar henne gjøre det. Han lar henne sitte. Ikke bare det: Han sier at hun, ved å sitte der, har valgt den gode del!

Og vi rundt bordet tenker: I møte med forventninger, i møte med det som kan være lange tradisjoner og fastgrodde mønstre i en familie eller et miljø, er det dette som må til noen ganger: Å velge annerledes, våge å bryte ut. Være tro mot seg selv, den man er og det man tror på. Ja, kanskje handler det til syvende og sist om intet mindre enn å bli fri. Og Maria kan inspirere oss. Maria, og Jesus som anerkjenner det annerledes valget og kaller det godt!

For det andre så vi en Maria som finner sin egen hvilepuls.

Vi så en Maria som ikke lar seg rive med av maset og jaget som finnes rundt henne. Kanskje har hun tatt en runde med seg selv og funnet ut at det ikke er så farlig. At det finnes viktigere ting enn et strigla hus. At det sannelig får være godt nok som det er. Og så setter hun seg heller ned, for hun kjenner seg selv og vet at det er det hun trenger. Hun trenger å finne sin egen hvilepuls, og hun vet hvordan hun skal finne den.

Og vi rundt bordet spør: Vet vi det? Vet vi hvordan vi finner vår egen hvilepuls? Og tar vi oss selv og kroppen vår på alvor når den roper etter litt ro? Det er mer enn nok rundt oss som vil dra oss i en annen retning, få oss til å speede opp og stresse enda mer. Enda en fest, enda et fag… Men kanskje det viktigste du kan lære som (ny) student er å finne din egen hvilepuls. Vite når du trenger hvile og hvor du henter energi, om det er på fjellet, på sofaen eller på kafè med gode venner. Kanskje kan vi lære noe om dette også av Maria, og av Jesus som anerkjenner at hun hviler og kaller det godt!

For det tredje så vi en Maria som lever nær Jesus.

Vi så en Maria som ikke har satt seg ned et hvilket som helst sted, men som har satt seg ned ved Jesu føtter. Som tar seg tid, åpner opp sansene og lytter til det Jesus har å si. Vi så en Maria som erkjenner at midt oppi alt det som er viktig, så er det ett som er nødvendig.

-Det hadde ikke blitt mye gjort om alle skulle sitte sånn, var det en kritisk røst som sa der rundt bordet. Og det er sant, det. Verden trenger Martas vilje til å handle! Selvfølgelig gjør den det. Hun fikk litt urettferdig behandling innledningsvis, Marta. Det skal innrømmes. For: Verden trenger mennesker som handler, som ser hva som kreves, og som bare gjør det, uten noe om og men. Ja, den trenger det kanskje mer enn noen gang. –Enten det er å gi  et smil og et vennlig ord til den som sitter ved siden av deg på forelesningen, å ta imot den fremmede med omsorg og respekt, å kjempe for at den verden vi deler skal bli et levelig sted, også i framtida. Det er sannelig nok å ta fatt i…

Men vi trenger også Maria som minner oss om hvor alt har sitt utgangspunkt. Hvor livet har sin kilde. Hvor kjærligheten har sin kilde. Som kristne tror vi at det er hos Gud. Og vi tror at Jesus kom for å vise menneskene denne kjærligheten. Derfor er plassen ved Jesu føtter det rette stedet å koble seg på.

I vår Marta-iver kan vi tenke at vi skal ut å redde verden og hjem og hvile etterpå. Maria viser oss den motsatte bevegelsen. Først koble seg på. Først ta imot. Deretter gå ut. Deretter gi. Maria viser oss den motsatte bevegelsen, og Jesus anerkjenner den og kaller det godt. Selvfølgelig gjør han det. Denne bevegelsen gjennomsyrer jo alt han sa. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.

Vi skal avslutte med et dikt. Det handler om en av de andre kvinnene i Jesu omgangskrets som også het Maria. Maria Magdalena. Men det beskriver den samme bevegelsen: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.

Maria Magdalena av Åse Marie Nesse:

Det anga myrra og aloe av mi gyldne hud
håret mitt var bunde med hibiscus
men eg var nesten aldri glad

når andre kvinner
bar fram duer i templet
stod eg i hagen og drøymde meg bort

Jakov spela fløyte for meg
Simon skar eit skrin av sedertre
og Ruben kjøpte slør til meg på torget

men ingen greidde å fange meg
den vesle fuglen i brystet
flaksa med urøynde venger

eg opne mi dør om kvelden
og lytta til mange steg på vegen
men ingen nådde inn i mitt liv

ein morgon kom Han forbi
og han stansa
og sidan var ingen ting som før

han anda fridom ut i verda
himmelen var taket hans
fuglen i brystet mitt fekk flyge

sjølv kaktus blømde under hendene hans
og berre han såg på meg
ville mine føtter danse

røysta hans var olje og balsam
dei ljuvaste songar grodde
i mine usynlege sår

om eg elska han, spør du, og eg svarer:
han kjærleik gav meg mot til å elske
dei andre

PS! Heretter blir det samtaler rundt en bibeltekst hver mandag kl. 12 på studentprestkontoret. Møt opp - plutselig en dag er det DIN tanke som er blitt til en preken!