19. sep, 2016

Når fargene blir borte

iFargespill er studentmenighetens tema i høstsemesteret. Hva vi har tenkt med dette temaet, kan du lese om her. I dag ønsker jeg å si noe om hva som skjer når fargene blir borte og alt blir grått, og jeg vil si det i form av en preken. Denne prekenen ble holdt på studentgudstjenesten i Nidarosdomen 18.09, og også denne gangen ble prekenen til gjennom en samtale under Åpen lunsj på studentprestkontoret. Jeg sier det i prekenen, men jeg sier det også her: Om du kjenner at livet er i ferd med å miste fargene, skal du ikke gå alene med det. Da skal du finne noen å snakke med.

Prekenteksten – Salme 38:

Herre, du kjenner min lengsel,

mitt sukk er ikke skjult for deg.

Hjertet hamrer, kraften svikter,

selv lyset i øynene har forlatt meg.

Venner og de som står meg nær,

holder seg borte fra min plage,

mine nærmeste holder seg på avstand.

De som står meg etter livet,

setter snarer for meg.

De som vil meg vondt, snakker om å skade meg,

de grunner dagen lang på svik.

Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke,

jeg er lik en stum som ikke åpner munnen.

Jeg er lik en mann som ikke hører

og ikke har svar i sin munn.

Men det er deg, Herre, jeg venter på.

Du vil svare meg, Herre, min Gud.

Prekenen:

Jeg tenker at teksten vi har hørt i kveld, er en veldig presis beskrivelse av hvordan livet kan være:

Alle som har hatt angst, vet hvordan hjertet kan hamre i brystet.

Alle som har vært veldig lei seg eller deprimert, vet hvordan lyset i øynene forsvinner. Kanskje har du sett det i dine egne øyne i speilet, eller i øynene til en du bryr deg om.

Om vi ikke akkurat har opplevd at noen står oss etter livet i bokstavelig forstand, så kan vi ha opplevd at noen ville oss vondt. Mange bærer på historier om mobbing, eller ulike former for krenkelser. At noen, med sine ord og handlinger, har gitt deg sår du må bære med deg resten av livet.

Mange har også opplevd at de man trodde var venner, har forsvunnet når man hadde trengt dem som mest. Kanskje ikke av vond vilje, men fordi de ikke har visst hvordan de skulle være sammen med deg i det vanskelige. Hva de skulle si, hva de skulle gjøre…

Jeg tenker at teksten i dag er en veldig presis beskrivelse av livet slik det er når det mister fargene. Når fargespillet er borte og det bare er sjatteringer av grått igjen.

Og jeg tenker videre: Tenk at dette står i Bibelen!

For: Dette er sider av livet vi ofte prøver å skjule. Vi skal jo ha det bra! Skinne! Stråle! Være utadvente og «på». Glade og smilende. Det er det som forventes.

Men her dras det altså fram, det vi prøver å gjemme bort. Her ropes det ut: Dette er også livet!

Salmedikteren fra Det gamle testamente satte ord på erfaringene sine. Det var sannsynligvis godt for ham. Og jeg tror det er godt for oss også. Å finne noen å snakke med når livet mister fargene. Det kan være livsviktig, rett og slett. Mange har den siste tida lest kronikken av Hans-Erik Dyvik Husby, kanskje bedre kjent som Hank von Helvete, om hvordan det reddet livet hans å ringe å snakke med et medmenneske hos Kirkens SOS en kveld da alt var svart. For noen kan en venn være gull verdt. For andre er det godt, eller nødvendig med en profesjonell.

Salmedikteren setter ord på det, altså. Jeg håper at han satte ord på det overfor et annet menneske. Jeg tror det er mye godhet å hente når man våger det.

Vi vet at han satte ord på det overfor Gud, og i kveld er det kanskje det som er det viktigste. Det er akkurat som han vil fortelle oss: Dette som jeg roper ut i min dype fortvilelse, det er erfaringer som ikke er fremmed for Gud! Dette er erfaringer Gud tåler å høre om og lytte til. Og når han velger å sette ord på erfaringene sin i form av en salme, sier han samtidig: Dette er erfaringer som heller ikke skal være fremmede i Guds hus!

Og jeg tenker: Det er kjempeviktig det salmedikteren sier. Det er kjempeviktig at det settes ord på erfaringene våre her, i det som for oss er Guds hus, i kirka! Også de erfaringene vi ikke snakker så ofte om. Også de vi knapt vil vedkjenne oss.

En gang i året holder vi Messe for verdighet her i Nidarosdomen. Da setter vi ord på erfaringene til mennesker som har opplevd seksuelle overgrep. Vi vet at det er viktig for mange.

Forrige søndag var det Regnbuemesse i Vår Frue kirke i forbindelse med Trondheim Pride. Og er det noen som virkelig har måttet kjempe for at erfaringene deres skal få plass i kirka, så er det lesbiske, homofile, bifile og transepersoner. Derfor er regnbuemessa også kjempeviktig for mange, ja, for hele kirka. Og derfor er det sløyfene fra regnbuemessa som er med hit i kveld, for å minne oss om det mangfoldet, det fargespillet vi utgjør, vi mennesker.

Hvorfor er dette så viktig, da? Hvorfor er det så viktig at erfaringene og mangfoldet i dem holdes fram og settes ord på? Hvorfor er det så viktig at det gjøres akkurat her?

Jo, jeg tenker det er viktig, fordi det motsatte er så farlig: Hvis erfaringene mine aldri blir satt ord på, kan jeg begynne å tenke om meg selv at erfaringene mine er feil, at de ikke burde finnes. Og hvis erfaringene mine ikke burde finnes, så burde jeg kanskje ikke finnes her , jeg heller… Og hvis erfaringene mine ikke finnes her i kirka, så finnes jeg kanskje ikke en gang for Gud… Og hva er det igjen av meg da?

Derfor skal vi snakke sant om erfaringene våre i kirka. For vi finnes her alle sammen, og ikke en eneste en av oss er feil, uansett hvem vi er og hva vi bærer med oss. Vi finnes her for hverandre og for Gud. Vi finnes her og vi skal snakke hverandre fram, til liv og til farger.

Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.

Slik avslutter salmedikteren. Så stor var tilliten til at Gud var til stede i livet hans, at Gud hørte på ham, lyttet til ham og var der sammen med ham i alt det vonde. Så stor var tilliten til at han fantes der for Gud.

Og jeg håper at salmedikteren etter hvert fikk oppleve at fargene vendte tilbake. Litt etter litt. For det tror jeg er mulig. Med Guds og hverandres hjelp.