3. okt, 2016

Duften av nybakt brød

Også denne gangen er bloggposten en preken. Og også denne gangen har prekenteksten være snakket om under åpen lunsj på studentprestkontoret. Det er alltid nyttig! Men prekenen denne gangen har også hatt en annen inspirasjonkilde: En kollega i Oslo, Annette Dreyer. Takk til henne!

Her er prekenteksten fra Ruts bok, første kapittel:

Noomi dro bort fra stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De ga seg i vei for å vende tilbake til Juda.  Men Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Snu og gå tilbake, hver til sin mors hus! Måtte Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist godhet mot de døde og mot meg! Måtte Herren gi dere begge trygghet og la dere finne et hjem, hver i sin manns hus!» Så kysset hun dem. Men de brast i gråt og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» Men Noomi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor skulle dere følge med meg? Skulle jeg ennå føde sønner som dere kan få til menn?

 Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for:

          Dit du går, vil jeg gå,

          og hvor du bor, vil jeg bo.

          Ditt folk er mitt folk,

          og din Gud er min Gud.

         Der du dør, vil jeg dø,

          og der vil jeg begraves.

          Måtte Herren la det gå meg ille

          både nå og siden

          hvis noe annet enn døden

          skal skille meg fra deg!»

Da Noomi så at hun sto fast på sitt og ville følge med henne, sa hun ikke mer til henne. Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem.

Og her er prekenen:

Oppmerksomme lyttere vil huske at den bibelfortellingen vi akkurat hørte, også ble lest under Akademisk åpningsgudstjeneste for noen uker siden. Og er man helt ekstremt oppmerksom, vil man huske at den andre teksten som ble lest den dagen, var kjærlighetens høysang fra Paulus brev til menigheten i Korint. Verdens mest siterte ord om kjærlighet. Om kjærligheten som er tålmodig og velvillig, som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt…

 Den kan vi ha litt i bakhodet. Og så begynner vi hos Noomi og Rut. Dette er altså storyen:

Noomi var en kvinne som opprinnelig kom fra Betlehem. Under en hungersnød, flykter hun til Moab sammen med mann og to sønner. De to sønnen gifter seg med hver sin moabittiske kvinne. Rut og Orpa. Så rammer tragedien. Både mannen og de to sønnen dør. Noomi blir stilt overfor et vanskelig valg: Skal hun bli i Moab, i fremmed land, eller skal hun dra tilbake til det kjente, til Betlehem?

Det blir et rykte som avgjør; ryktet om at hungersnøden er over. At grøden er tilbake. At det igjen lukter av nybakt brød der hjemme i Betlehem.

Svigerdøtrene følger henne på veien. Mens Orpa, som planlagt, snur etter en stund, insisterer Rut på å få bli med svigermoren videre til Betlehem. For som hun sier:

Dit du går, vil jeg gå, og der du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.

Dette er sterke ord fra ei ung kvinne som helt sikker hadde fått et enklere liv om hun hadde blitt hjemme Moab. Men så er det altså noe som har vokst fram i henne, en kjærlighet, noe som gjør at hun ikke kan la være. Hun må slå følge med svigermoren, ta denne omveien i livet. Dit du går vil jeg gå.

Ruts bok er ikke så lang. Jeg leste derfor hele nå, når jeg skulle forberede denne prekenen. Og noe av det som slår meg, er at Gud nesten ikke nevnes. Har forfatteren helt glemt å skrive om Gud, kan vi lure…

Men sånn er det altså ikke. For Ruts bok er nemlig full av tegn fra Gud, tegn som man kan se, bare man vet hvor man skal lete:

Gud finnes der i kjærligheten mellom Rut og Noomi. Gud finnes der i løftet om å slå følge, om å ta en omvei for den andres skyld. Gud finnes dere i ryktet om duften av nybakt brød.

Rut hadde skjønt at å tro på Gud handlet om det enkle og nære, om fellesskap, om å ta en omvei med en man er glad i eller en som trenger det, om å leve i tillit til at selv om veien ikke ble enkel, så ville Gud komme henne i møte med sin kjærlighet.

Og det er da vi skal ta en liten avstikker til Korint og Paulus ord om kjærligheten.

Det Paulus vil med sine ord om kjærligheten, ja, men hele brevet sitt, er å veilede menigheten i Korint. De hadde nemlig gått en helt annen vei. Der Rut, mange generasjoner tidligere, hadde forstått at Gud var å finne i fellesskapet med andre mennesker, i de enkle tegnene som nybakt brød, så lette Korinterne på helt andre steder. De søkte Gud i ekstatiske bønnemøter, de konkurrerte om hvem som hadde de mest spektakulære åndelige opplevelsene å vise til, og resultatet ble en innafor-utafor-tankegang hvor de som ikke kunne vise til de rette opplevelsene, følelsene eller meningene, de var utafor. Kanskje kan vi kjenne det igjen…

I møtet med dette, sier Paulus: Dere leiter på feil sted. For Gud er i kjærligheten, den som er tålmodig og velvillig.

Paulus veileder menigheten, altså, for han ser vel kanskje at om det var de som hadde reist fra Moab til Betlehem med svigermor, så hadde de gått glipp av alle tegnene fra Gud…

De ville ikke fått med seg at det er i fellesskapet mellom mennesker at vi finner Guds kjærlighet. De ville ikke sett at Gud viser oss sin kjærlighet gjennom nybakt brød.

Det er derfor jeg tar med meg korinterne inn i denne prekenen. Fordi vi, som de, kan øve oss i å se glimt av Gud i den helt vanlig hverdagen. I kjærligheten og fellesskapet mellom mennesker. I gode smil og utstrakte hender. I tålmodighet og velvillighet. I nybakt brød og drikkevann. I brød og vin og dåpsvann. Når vi vender oss bort fra hverandre fordi vi ikke forstår hverandre, ikke orker hverandre, da peker Paulus og Rut på hver sin måte på Gud, slik han møter oss i Jesu liv – for at vi skal komme tilbake på rett kurs igjen.

For Jesus ble, som Rut, med på en vandring som ikke var enkel. Han kunne også utmerket godt ha blitt hvor han var, i sin himmel. I stedet ble han født – nettopp i Noomis hjemby Betlehem – for å vise at Guds kjærlighet når oss alle steder, gjennom enkle tegn. Han kom for å vise oss at Gud ikke skygger unna våre liv, heller ikke når det er på det mørkeste.

Gud ble ikke menneske for å vise oss veien til suksess, ikke for å vise oss hvordan vi kan leve målretta og effektive liv eller liv med masse åndelige opplevelser. Nei, han kom for å vise oss at han er nær oss i den kjærligheten som går omveier for sine venner.

Og han ber oss følge etter. Han ber oss om å ta omveier, om å elske hverandre, og om å slå følge med hverandre mot det landet der det går rykter om duft av nybakt brød.

Amen.