25. apr, 2017

Fisk, brød og kanskje litt... potet

Sist søndag var det dette som var prekenteksten:

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. (Johannes 21)

Og ut fra denne teksten, ble det følgende preken:

Denne påska gjenoppsto… Skam.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, sier Paulus et sted i begynnelsen av romerbrevet. Det må jeg innrømme at jeg av og til gjør…

Vi har hørt en bibelfortelling. Peter er den det zoomes inn på i dag. Og han var vel heller ikke helt ukjent med skam. For det var vel nettopp skammen over å bli identifisert med den arresterte og fornedrede Jesus som fikk ham til å fornekte ethvert kjennskap til denne mannen som han så trofast hadde fulgt i tre år. Og etter at hanen gol og fornektelsen var et faktum, ble vel skammen bare enda større.

Skammen får oss til å se ned, gjemme oss. Hvis jeg hadde vært Peter, og Jesus plutselig hadde stått der på stranda, da tror jeg at jeg ville ha sittet helt stille i båten, sett ned, og håpet at han ville forsvinne igjen.

Men det gjør ikke Peter. Tvert imot. Han kaster seg i sjøen og kan liksom ikke komme fort nok i land. Rart, egentlig.

Eller kanskje ikke så rart. I følge Johannesevangeliet er dette møtet med Jesus på stranda, tredje gangen Jesus åpenbarer seg for disiplene etter oppstandelsen. Og hvem er til stede alle disse gangene? Jo, det er Peter. Og hva er det han har sett ved disse anledningene? Hva har han observert?

Jo, første gangen, ved graven, så han at Jesus møtte Maria Magdalena midt i sorgen. Andre gangen, i en sal i Jerusalem, så han at Jesus møtte Tomas midt i tvilen. Og nå tenker han kanskje at Jesus også kan møte ham – midt i skammen? Han tar i hvert fall sjansen på det. Og Jesus tar imot ham. Han deler brødet med ham og reiser ham opp igjen.

Tilbake til Skam, TV-serien, altså: I tidligere sesonger har vi møtt Eva som strever med å finne sin plass, Noora som blir utsatt for overgrep og trenger å lære at mennesker trenger mennesker, Isak som kommer ut av skapet som homofil og som også må deale med kjærestens psykiske sykdom. Og denne sesongen er det altså muslimske Sana vi møter, som slites mellom to kulturer, og som kanskje også av og til kjenner på skam over sin tro.

Julie Andem og evangelisten Johannes velger på mange måter samme fortellergrep. Det zoomes inn på en person for å fortelle noe allmenngyldig, eller i hvertfall noe som har gyldighet for flere enn den ene det fortelles om.

De sårbare livserfaringene i Skam er det mange som kjenner igjen. Det er vel derfor serien er blitt så enormt populær.

Og det går an å kjenne seg igjen i livserfaringene i Johannesevangeliet, også. I sorgen, tvilen, og ja, nettopp skammen.

Og noe av det jeg tenker at Johannes vi fortelle oss, er at midt i disse livserfaringene, møter Jesus oss. Han møter oss som dem vi er, der vi er. Ikke som dem vi tenker at vi burde være.

Han venter ikke på at Maria Magdalena skal bli glad igjen, nei, han møter henne midt i sorgen.

Han venter ikke på at Tomas skal bekjenne troen, nei, han møter ham midt i tvilen.

Han står der på stranda og tar imot Peter, som kanskje i tillegg til alt det andre han har å skamme seg over, nå også skammer over å krabbe dryppende våt i land fra en fiskebåt. Og leser vi videre, etter den fortellingen vi har hørt i kveld, så ser vi virkelig hvordan Jesus gir Peter oppreising. Etter å ha delt brødet med ham, vises han ny tillit og får lov å starte på nytt. Bli den som Jesus bygger hele sin kirke på.

Og på samme måte møter Jesus oss midt i våre liv. Akkurat der vi er. Enten vi er en Eva, en Noora, en Isak, en Vilde, en Even eller en Sana, eller en helt annen. Der vi er. Og ikke der vi tenker at vi burde være. Og er det ikke nettopp når vi blir møtt og akseptert som dem vi er at skammen endelig kan slippe taket?

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, sier Paulus. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror. Ja, kanskje er det det. En Guds kraft.

Og jeg tenker at møtene mellom Jesus og Maria Magdalena, Jesus og Tomas, Jesus og Peter peker framover mot de stedene hvor vi finner denne kraften, midt i vår verden.

Maria Magdalena – hun står der ved graven og plutselig hører hun Jesus si navnet sitt… Vi kan ikke høre Jesu stemme på denne måten. Men den dagen vi ble døpt, lød navnet vårt, høyt og tydelig, sammen med vannet som ble øst over hodet.

Tomas – han tvilte og fikk putte fingrene sine i Jesu sår… Vi kan ikke strekke ut hendene og ta på Jesus på samme måte, men vi kan strekke ut hendene og møte andre hender, og gjennom det kjenne at det finnes et fellesskapet av mennesker av kjøtt og blod, mennesker med sine skrammer og sår, mennesker som tviler og mennesker som tror.

Peter – han hadde sviktet så grovt og var så full av skam… Jesus står ikke på stranda med fisk og brød om vi skulle kravle dyvåte og skamfulle i land fra en fiskebåt, eller hva annet rart vi måtte finne på. Men i nattverden rekkes brødet til oss og gir oss den samme oppreisningen som Peter fikk. Og på oss bygger han videre på sin kirke.

-Så sitter de der på stranda, rundt bålet. Disippelgjengen. Kanskje kjenner de et nærvær av noe større enn seg selv. Kanskje kjenner de plutselig på en stolthet over å tilhøre dette underlige fellesskapet? De deler brødet, fisken, og kanskje litt… potet. Og de vet at mennesker trenger mennesker. Og at Gud er midt iblant dem.

Amen.