27. aug, 2017

Kjærlighet som sprer seg

Semesterets første blogginnlegg er prekenen fra Akademisk åpningsgudstjeneste i Nidarosdomen søndag 27.08.

Først prekenteksten:

Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg sammen med disiplene sine. Påsken, jødenes høytid, var nær.

Jesus løftet blikket og så at en stor folkemengde kom til ham. Han sa da til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise?» Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.» En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» Da sa Jesus: «La folket sette seg.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. De var omkring fem tusen menn. Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.» De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene.

Da folk så det tegnet Jesus hadde gjort, sa de: «Dette må være profeten som skal komme til verden!» Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene. (Joh 6,1-15)

Og her kommer prekenen:

Frykt sprer seg.

Det er derfor terror er så effektivt. Det er derfor grensene stadig flyttes for hva det er greit å si, i kommentarfeltene, i samfunnsdabatten. Faten Mahdi Al-Hussaini og andre muslimske jenter hetses for å bære hijab. En statsråd setter spørsmålstegn ved menneskerettighetene.

Frykt sprer seg. Men det gjør heldigvis kjærlighet også. Med de ordene gikk nettserien Skam inn i historien, like før sommeren.

Kjærlighet sprer seg.

Jeg tenker at den setningen godt kunne stått som overskrift over den bibelteksten vi akkurat hørte.

Det kunne gått helt annerledes. Jesus og 5000 mann ute i ødemarken. Pluss kvinner og barn, antakelig, de telte man jo ikke. Minus mat. Det kunne fort vært frykten som hadde spredt seg der, i folkemengden.

Hør bare her: De hadde gått hele dagen. De var sultne. En sa: Har vi noe mat? En annen svarte: Jeg tror jeg så en gutt med noe fisk og et par brød. En tredje sa: Kom vi tar`n. Og så gjorde de det. Tok ham. Og gutten ble liggende igjen på bakken. Redd og gråtende. Livløs, etter hvert. Brødet og fiskene forsvant og sørget for at i hvert fall tre ble mette. De andre som kanskje hadde bitte litt mat, ble redde. Ville det samme skje med dem? Og alle de andre ble også skremt. For nå var det bråk i lufta. De begynte å skule på hverandre. Kan jeg stole på at du ikke er ute etter meg? Eller mine? Eller mitt? Nei, det kan jeg ikke.

Sånn kunne det fort gått der ute i ødemarka. Men sånn gikk det ikke.

Fordi en liten gutt hadde mot nok til å tenke at det jeg har, det kan deles. Fordi en liten gutt manglet den selvsensuren som kanskje ville slått inn hos deg og meg: Dette er jo så lite. Bare litt fisk og noen brød. Det er ikke bra nok. Det betyr ingen ting i den store sammenhengen… Fordi en liten gutt ikke handlet ut fra tanken om at det er meg og mitt først.

Istedet handlet han med mot og i kjærlighet. Og kjærligheten spredde seg. I from av fisk og brød. Og det ble nok til alle. Og mye til overs.

I år feirer vi 500-årsjubileet for reformasjonen. Den 31. oktober er det 500 år siden Martin Luther hengte opp de berømte tesene på kirkedøra i Wittenberg. Og som er oppvarming til denne dagen, skal flere av Den norske kirkes gudstjenester i løpet av høsten ha tema knytet til reformasjonen og reformasjonsjubileet. Tema i dag er nåden alene. For det var jo det Martin Luther kom fram til – etter å ha kjempet med Gud og seg selv. At det var nåden alene og ikke egen prestasjon og fortreffelighet som gav frelse og fellesskap med Gud.

Nåde – hva tenker vi når vi hører det ordet? Hvilke bilder skaper det?

Jeg har i løpet av sommeren stadig vendt tilbake til dette bildet:

Det er vår og det er sol. På en benk sitter Sana. Alene. Gjennom våren, det andre året på videregående, har livet rota seg til. Hun har en annen bakgrunn enn de andre. Hn bærer hijab. Hun har opplevd å bli utstøtt. Og det igjen har fått henne til å gjøre mange dumme ting. Det er etter hvert utrolig mye dritt som har spredt seg. Nå sitter hun der alene, med alles blikk rettet mot seg. Stygge blikk. Venninnene hennes er ikke der. Hun hadde kanskje håpet at de ville være der og støttet henne, men overrasket er hun neppe. For hvem vil være med henne nå? Hun har fått som fortjent. Hun er alene. Tror hun.

Men så kommer det en skramlete rød russebil rullende opp bak Sana der hun sitter. Hender strekkes ut og drar henne inn i bilen. Det er venninnene som har kommet for å hente henne. De drar henne inn i fellesskapet. Hun hører til. På tross av alt som har skjedd, hører hun til, der, sammen med dem. Det er kjærlighet. Det er nåde.

Og i aller siste episode av Skam, som scenen jeg har beskrevet er hentet fra, har Sana invitert til idfeiring i bakgården der hun bor. Fasten er brutt. Det er mat i overflod. Alle vennene er der. Ja, til og med jentene med de stygge blikka er invitert. Det er nåden og kjærligheten som sprer seg. For den som virkelig har opplevd å bli møtt med nåde og kjærlighet, kan den noe annet enn å bringe dette videre til andre?

Og det var kanskje sånn det var for gutten i bibelfortellingen også? Vi vet jo ikke, men jeg ser for meg at der, på veien ut i ødemarken, gikk han ved siden av Jesus. Kanskje opplevde han at Jesus lyttet til det han hadde å si, selv om han bare var et barn som ikke en gang ble regnet med når en folkemengde skulle telles. Kanskje fortalte han Jesus om noe vondt han hadde opplevd? Kanskje lo de sammen? Eller gråt? Kanskje tok Jesus ham i hånda når han ble sliten? Kanskje han til og med bar ham på de sterke skuldrene sine opp de bratteste bakkene? Kanskje opplevde han for første gang i livet virkelig å bli sett, sett av han som er kilden til all nåde og kjærlighet? Gud selv. For det er jo det vi tror at Jesus var. Kanskje fikk han kjenne med hele seg at han er bra nok som han er. At han faktisk teller. At han verken trenger å bli eldre, klokere, eller for den saks skyld tynnere, flinkere, mer populær eller bedre trent, for å være elsket. Og da er det bare helt naturlig, da, at han går til Jesus med det han har. Ta imot. Gi videre. La brød og fisk, nåde og kjærlighet spre seg.

Måltidet som bilde på nåde og kjærlighet… Vi finner det i Det gamle testamentet, i alle bildene av det store gjestebudet. Vi finner det i det Nye testamentet, ikke minst i den teksten vi har hørt i dag. Vi finner det i ulike kulturer og religioner. Vi finner det i litteraturen og på film. Skam er nevnt. Eller Karen Blixen og hennes fortelling om Babettes gjestebud: Den tidligere gourmetkokken Babette som kommer som flyktning til en nordnorsk bygd på slutten av 1800-tallet, som vinner penger på et lodd, og som bruker pengene på å tilberede et måltid ingen noen gang har sett eller smakt maken til. Og der, i fellesskapet rundt bordet, blir uvenner venner og gammelt fiendskap gjort opp. Det er kjærlighet som sprer seg.

Og så finner vi det her. Måltidet, altså. Og da tenker jeg ikke grillfesten vi skal ha etterpå, med mer enn nok til alle – selv om den gjerne også kan få stå som et bilde. Nei, jeg tenker på nattverden. Det måltidet Jesus ba oss feire til minne om ham. Det kan se stusselig ut. Det er langt fra en tørr kjeks og en liten skvett vin til Babettes gjestebud eller Sanas bakgårdsfest. Men det er et sted hvor Jesus har sagt han vil møte oss. Ta oss i hånda. Bære oss. Le med oss, gråte med oss. Ta imot oss, akkurat som vi er. Akkurat der i livet vi er. Med tilgivelse for det dumme vi har gjort. Med oppreisning når vi kjenner oss nedbøyd og uten verdi. Det er det som er nåde. Nåden alene.

Og så sendes vi ut igjen for å ta imot oss selv og hverandre med nåde, være dem som kommer der i en skramlete rød russebil og drar hverandre inn i fellesskapet av mennesker som både frykter og elsker, som gjør uendelig dumme ting og fantastisk gode. Være dem som drar inn i fellesskapet, både de små vennefellesskapene og det store samfunnsfellesskapet, også dem som støtes ut og ikke telles med. Særlig dem.

Amen.