1. des, 2017

Verden var aldri helt forlatt

Vi deler prekenen som ble holdt under førjulsgudstjenesten i Nidarosdomen 29.11:

En av de store mediesakene i høst har vært situasjonen for Afganske flyktninger. Vi har hørt om oktoberbarna. Og tidligere i høst stilte flere tusen mennesker, hovedsakelig ungdom, opp på torget her i Trondheim og demonstrerte mot utsendelsesvedtaket som har blitt fattet i saken til familien Abassi. Initiativtakere til demonstrasjonen var elever ved Thora Storm videregående skole – medelevene til Taibe Abassi, som sto, og fortsatt står i fare for å bli sendt til et land hun aldri noensinne har vært i.

 En av de andre store sakene har vært metoo-kampanjen. Det begynte med anklager om seksuell trakassering rettet mot en amerikansk filmregissør. Så oppsto emneknaggen metoo, og under denne har kvinner over store deler av verden, og også menn, stått fram og fortalt om seksuell trakassering, enten gjennom å poste emneknaggen, eller gjennom å fortelle sine historier.

 Et høstsemester går mot slutten, og med dette som noe av bakteppet, er vi her. Vi er mange. Vi fyller en hel katedral. Hva søker vi? En stemning, kanskje? Mange kjenner at det gir en god stemning å gå i kirka ved juletider. Høre fortellingen om det lille barnet født i en stall, se de tente lysene, synge de kjente julesangene. Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt… Ta en øyeblikks fri fra eksamenslesing eller noe annet vi vil slippe å tenke på for en stund. Og det er fint!

 Men samtidig er jo sannheten at det kanskje ikke var så veldig god stemning der jula hadde sitt startpunkt. De unge foreldrene vi hører om var ganske sikkert redde. Stallen var mørk og kald og møkkete. Med det vi vet om barselomsorg og kvinnehelse, kan vi tenke at oddsene for at dette barnet i det hele tatt skulle overleve, ikke var så store. Og som om ikke det var nok: Ikke lenge etter fødselen, ble den lille familien jaget på flukt. Vi feirer altså et barn som begynte sitt liv på flukt, og som endte det ca 30 år senere som et fornedret og dypt trakassert menneske. Ikke seksuelt trakassert, så vidt vi vet, men om så hadde vært tilfelle, hadde det vel neppe blitt fortalt videre…

 Mellom disse punktene, flukten og trakasseringen, levde dette mennesket et høyest forunderlig liv. Han snakket som om han skulle være Gud selv. Han hang med dem som ingen andre ville ha noe med gjøre. De som var i kontakt med ham ble liksom rakere i ryggen, akkurat som skammen de var blitt påført ble løftet av dem. Det kan virke som de gjenoppdaget sin egen verdighet – den som de helt hadde mistet av syne. Håp ble tent i øynene.

 Jeg og noen studenter fra KRIK hadde en samtale om juleevangeliet for et par uker siden, og et av spørsmålene vi stilte oss var: Hvor ville Jesus blitt født i dag? I en gummibåt på Middelhavet, var det en som sa. Med like dårlige odds for å overleve som Jesus den gangen. Reddet i land på en gresk øy, eller enda verre: Libya, eller et annet gudsforlatt sted. På flukt og uten framtid.

 Og vi kunne også ha spurt: Hvordan ville han dødd? På hvilken måte ville trakasseringen av ham ha artet seg i dag? Og mellom flukten og trakasseringen – hvilket liv ville han levd? Hvem sine ansiktstrekk ville han hatt? På hvilken måte ville han ha presentert seg? Hvem ville han ha hengt med?

 Det blir hypotetiske spørsmål. Spekulasjoner. Jesus er ikke her så han kan gi oss fasiten.

 Men vi er her. Og spørsmålet om hvem Jesus ville ha hengt med, kan, og skal, vi la oss utfordre av. Vi skal la oss utfordre som enkeltmennesker: Hvem er det vi ser rundt oss som ingen andre vil ha noe med å gjøre? Hvem sitter alene på hybelen uten noen gang å få en eneste melding om å henge med noen som helst? Kanskje vet du om noen sånn har det sånn? Eller noe som ligner. Kanskje skal du få med deg noen og gjøre noe med det…?

 Eller hvilke holdninger og utsagn lar vi passere – uten å ta til motmæle? Enten det er i vennegjengen, i juleselskap med familien eller på nett? At det i det hele tatt er behov for en kampanje som metoo begynner jo et sted, det begynner med noens holdninger. Som blir til noens handlinger. Kanskje skal vi si noe neste gang vi hører nedsettende, objektiviserende ord om andre, enten det handler om kjønn, legning, etnisitet, religion eller noe annet? Ja, si klart og tydelig fra!

 Og vi skal la oss utfordre som samfunn: Hvem slipper vi inn og hvem stenger vi døra for? Hvem gir vi definisjonsmakta når det skal avgjøres hvor mange som er for mange og hva som er et trygt sted å sende en 18-åring til?

 Elevene på Thora Storm tok definisjonsmakta tilbake når de kjempet, og fortsatt kjemper, for sin medelev Taibe og hennes søsken. Ungdommer som vil gjøre det de fleste av dere tar for gitt, nemlig å studere og leve frie liv.

 Jesus er ikke her og kan gi oss fasiten. Derfor må vi bruke hue. Og hjerte. Vi må aldri slutte å spørre hvem Jesus ville hengt med. Hva han ville gjort og sagt. Hvem han ville åpnet opp for. Det er ikke sikkert vi bli enige. Men slutter vi å spørre, blir hjertene fort kalde.

 Samtidig tror vi jo som kirke at Jesus på forunderlig vis er her allikevel, da. At Jesus virkelig var Gud selv. At den Gud vil ber til her i kirka og tror på nærværet av midt i verden, er den Gud som Jesus viste oss. Den Gud som gjennom sitt forunderlige liv fikk skamfulle mennesker til å rette ryggen og som tente håp i menneskenes øyne.   

 Vi tror at han er her... Ikke for å gi oss fasiten for hvordan vi skal leve livet vårt, hverken på det ene eller det andre området, men for at vi skal vite at vi ikke er forlatt. Vi kom hit kanskje i dag for den gode julestemningen. Fortellingen om det lille barnet. Sangene. Lysene. Og det er fint! Men vi vet jo at livet ikke er sånn, ikke den gang, ikke nå, ikke alltid. For noen kanskje sjelden.

 Men her i kirka tror vi altså på en Gud som startet sitt liv på jorda som flyktning og endte det som et dypt trakassert menneske. En Gud som gjennom sitt liv har vist at han er nær akkurat der hvor livet er på det mørkeste og mest håpløse. Han har vist oss at det ikke finnes et gudsforlatt sted. Ikke i verden. Ikke i våre liv.

 Verden var aldri helt forlatt. En stjerne skinner i natt. Amen.