15. okt, 2018

Mindre alene sammen

Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

Blogginnlegget denne uka er prekenen holdt på kveldsmessa søndag 14.10:

For en drøy uke siden fikk vi vite at Nobels fredspris i år går Denis Mukwege fra Kongo og Nadia Murad fra Irak. Mukwege har behandlet tusener av kvinner og jenter som er blitt voldtatt og mishandlet på det groveste i krig. Nadia Murad har blitt en stemme for dem som selv er blitt mishandlet, etter at hun ble tatt til fange og brukt som sex-slave av IS i Irak. Hun trosser skammen og behovet for å flykte fra det som er skjedd, og sier at jeg vil stå fram, jeg vil være et ansikt for de som dette har skjedd med.

En av tekstene på denne søndagen har også et sånt ansikt. Jeg tenker på en lignelsen Jesus fortalt om den rike mannen og Lasarus. Lasarus ligger utenfor den rike mannens port. Han er full av verkende sår. Hver dag går den rike mannen forbi – uten å se ham. Så dør Lasarus. Da bærer englene ham til Abrahams fang, står det, til en slags hedersplass i evigheten. Den rike mannen dør også. Han havner et helt annet sted...

Jeg tror ikke poenget med denne lignelsen først og fremst er å si noe om evigheten, men heller å holde oss fast her og nå. Gi oss et ansikt. Lasarus ansikt. Ansiktet til dem som vi helst vil gå forbi. De som befinner seg rett utenfor porten vår.

På en måte kan vi kanskje si at porten vår har blitt kraftig utvidet siden Jesus fortalte denne lignelsen. Vi har enormt mye større horisont. Kongo og Irak – hjemlandene til Mukwege og Murad – er bare en flyreise unna. Gjennom media bringes bilder til oss hele tida, bilder av mennesker som lider. Mindre enn noen gang tidligere kan vi si at vi ikke vet. Vi ser dem som ligger der, fulle av verkende sår, i konkret eller overført betydning, hvis vi bare vil.

Lasarus lå utenfor porten. Utenforskap har vært et stort tema denne høsten. Mye takket være TV-aksjonen til inntekt for Kirkens Bymisjon. Der er det fokus på de som faller utenfor i vårt eget samfunn, pga. rus, sykdom, manglende inntekt. Vi kan ikke si at vi ikke vet dette, heller.

Studentmenighetens tema dette semesteret er paranteser. Og det er kanskje sånn vi overlever i møte med alt det vi vet, men egentlig ikke vil eller orker å se. Vi setter en parentes rundt. Da kan vi forholde oss til det sånn som mange av oss forholder oss til det som står i parentes når vi leser en tekst: Som noe mindre betydningsfullt, noe vi kan hoppe over, noe vi kan hente fram seinere en gang, når vi har tid. Og kanskje er dette en ok bruk av parenteser. Vi vet jo alle at om vi skal ta inn alt det vonde vi eksponeres for, fjernt og nært, så blir det alt for mye.

Samtidig er Jesus krystallklar. Det er akkurat som han løfter Lasarus ut av parentesen og plasserer ham rett foran oss. Slik Nadia Murad har plassert seg selv foran oss. Ja, alle bibeltekstene som hører til på denne søndagen er krystallklare. De handler om ansvar. Ansvaret for dem som på ulike måter lider nød. Ansvaret for dem som ligger der, rett utenfor porten vår.

Vi vet det. Det er bare så krevende å handle. Det er sikkert flere enn meg som føler seg ubetydelig og handlingslammet i møte med alt vi eksponeres for. Vi føler oss fanget i samfunnsmessige strukturer som det kan virke umulig å snu. Vi trenger politisk handling fra lederne våre. Samtidig kommer vi ikke unna det personlige ansvaret som hviler på oss alle. Vi vet det også. Og det kan virkelig lamme oss. Men husk hva fem brød og to fisk ble til i en av Jesu andre lignelser, fordi en liten gutt så hva akkurat han kunne gjøre. Og vi vet alle noe om hva vi kan gjøre, vi også. Det er jeg helt sikker på. Vi vet alle om en som trenger å bli sett. Vi kan gå med bøsse neste helg…

Så tenkte jeg at vi skulle lande i den teksten som vi har hørt lest i kveld. Den er også ganske så radikal i å holde fram ansvaret for dem som lider nød: Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.

Samtidig begynner den et helt annet sted. Den begynner med dette: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss.

Det er ikke tilfeldig at dette kommer først. I kristen tro er det alltid dette som kommer først: Jesu kjærlighet. Når Jesu kjærlighet settes først, løftes vi ut av det som ellers kunne blitt bare moralisme og krav. Vi løftes inn i en sammenheng som sier at først er vi elsket, deretter skal vi elske. Først er vi sett, deretter skal vi se. Det gjelder oss alle, og vi trenger det alle - å bli sett. Uansett og vi er en av kvinnene på Mukweges sykehus eller deg og meg. For vi er alle mennesker, og vi er alle mindre alene sammen.

Og da tenkte jeg til slutt å vende tilbake der jeg startet, til fredsprisvinner Mukwege. Eller rettere sagt til nevøen hans, eliteseriespilleren Mushaga Bakenga. Bakenga er født og oppvokst i Trondheim (nok en påminnelse om hvor liten verden er blitt). Han har tatt flyreisen, besøkt onkelen, og forteller til NRK hvordan det har gjort inntrykk på ham å møte dem som onkelen jobber blant. I det samme intervjuet sier han også noe om hva som driver onkelen, nemlig hans tro.

 Og der er den igjen: Sammenhengen mellom å være elsket og selv å elske, mellom å være sett og selv å se, mellom tro og handling. Og jeg tenker at vi skal være glade og takke for at det finnes noen blant oss som på et så radikalt vis gjør tro til handling, og samtidig vite at muligheten ligger der for oss alle – til å handle slik at vi utgjør en forskjell i et annet menneskes liv. 

Studentprest Birte