Ut for å finne heim

Her er preken holdt på studentgudstjenesten i Nidarosdomen 29.01:

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. (Luk 18,35-43)

Ut for å finne heim er studentmenighetens tema i vårsemesteret. Ut for å finne heim…

Når dette temaet møter kveldens prekentekst, om den blinde mannen som fikk synet igjen, så gir det meg følgende tanker:

For det første: Den blinde mannen i teksten er på et sted i livet som får ham til å rope ut: Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Kyrie eleison! Hjelp meg! Han har det ikke bra. Han trenger hjelp. Han sitter der i veikanten. Kanskje er dette hans faste tilholdssted. Kanskje har han komme dit akkurat i dag – fordi han har hørt at Jesus er i området. Uansett benytter han anledning når Jesus kommer og roper ut sitt Kyrie eleison. Ha barmhjertighet med meg. Hjelp meg!

Dette stedet, veien fra Jeriko, er sannelig et sted for å rope Kyrie eleison i våre dager også. Jeriko - plassert på Vestbredden i de Palestinske selvstyreområdene, med alt det det innebærer for dem som bor der – av checkpoints for de som skal bevege seg ut derifra og stadige påminnelser om å være betraktet som annenrangs mennesker. Ja, veien fra Jeriko er sannelig et sted for å rope Kyrie eleison.

Et sted for kyrie, et kyriested… I alle menneskers liv er det kyriesteder. Kyrietider. Tider med fortvilelse. Håpløshet. Det kan være en personlig og individuell erfaring knyttet til noe utfordrende eller vanskelig du møter i ditt eget liv. Eller det kan være en kollektiv erfaring i tider eller på steder hvor ondskapen og håpløsheten synes å gjøre seg særlig gjeldende.

At det finnes kyriesteder, kyrietider, det er fellesmenneskelige erfaringer, i større eller mindre grad. Et livsvilkår vi lever under. Det er vel derfor dette ropet har holdt seg gjennom historien. Vi synger det i hver eneste gudstjeneste: Kyrie eleison. Ha barmhjertighet med oss. Men det er fra mannen i veikanten det kommer. Og adressaten er den samme den gang som nå: Jesus, du Davids sønn. Jesus Kristus.

Han - som kan ta imot dette ropet på en måte som ingen andre kan, fordi han var oppfyllelsen av løftene, fordi har representerer håpet.

Ut for å finne hjem, sier vi dette semesteret i studentmenigheten. Jesus gikk ut. Utgikk fra Gud, var Gud selv. Han gikk ikke ut for selv å finne hjem, men for å bringe oss alle hjem til Gud. Det er et håp det ikke alltid er så lett å se, så lett å forholde seg til. Men det har båret kristne til alle tider og steder. Mennesker som har følt seg hjemløse, i konkret eller overført betydning, har latt seg finne av ham som gikk ut for å bringe oss alle hjem.

For det andre: Mannen der i veikanten var blind. Og med den tidas syn på sykdom og funksjonsnedsettelse, sannsynligvis også utstøtt. Ute av stand til å jobbe. Helt avhengig av andres hjelp – hvis han var så heldige å ha noen til å hjelpe seg. Det var ut av denne situasjonen at hans Kyrie ble ropt.

Jesus gjorde ham seende. For mannen var dette en fysisk erfaring. Plutselig kunne han se; farger, former, lys, bevegelse… Det vakre og det stygge.

Men å bli gjort seende kan også skje i mer overført betydning. Og det har vi kanskje erfart. Plutselig ser vi oss selv og livet vårt i et nytt lys. Plutselig ser vi stedet vi er på, eller tida vi lever i, med nye øyne. Og det er vel nettopp sånne opplevelser som gjør at man kan oppleve at man må gå ut.

Du ser at du sitter fast i noe som ikke er bra for deg. Det kan være i familien, i en vennegjeng, i en menighet eller på jobb eller skole. Hvor som helst, egentlig. Du skjønner at du må ut, ut for å finne deg selv. Eller kanskje til og med berge deg selv.

Eller det er noe der ute som trekker. Det er noe du vil oppleve, oppdage, erfare. Kanskje er det noen du trekkes mot, noen du trenger på din vei. For det finnes mange gode hjelpere langs veien for den som er på vei ut. Eller kanskje trekkes du av at det er noen der ute som trenger deg.

Mannen i veikanten gikk også ut. Da han fikk synet tilbake var ikke lenger veikanten noe blivende sted. Han kunne ikke bli sittende der, fortsette livet som om ingen ting var skjedd. Det var sikkert skummelt. Nye erfaringer skulle gjøres. Og han visste ikke hvor ferden ville ende.

Ja, det kan være skummelt å gå ut. Bryte opp. Selv ganske destruktive livsvilkår kan man velge å bli i fordi det er det man kjenner, det som er trygt. Og så vet man jo aldri helt hva som skjer, da, når man bryter opp. Hvor man ender. Kanskje måtte man ut for å finne hjem? Kanskje finnes det et nytt hjem der ute?

For det tredje: Mannen, han som var blind, men ble seende, han gikk ikke ut på måfå. Han fulgte Jesus.

Det høres kanskje litt søndagskoleaktig ut. Å følge Jesus. For noen kan det rett og slett være litt utfordrende, fordi det nettopp er andres pådyttede forventninger om hva det vil så å følge Jesus man trenger å frigjøre deg fra. Forventningen, kravene, om at man må tro sånn, tenke sånn, leve sånn for å kunne være kristen… Følge Jesus… Det blir rett og slett for trangt. Og kanskje må det et oppbrudd til. Det kan være krevende å forlate gamle sannheter. Men kanskje får troen ny forankring etter hvert. –Etter noen samtaler med deg selv eller andre. Du må ut for å finne hjem.

Og så handler det kanskje i bunn og grunn om det motsatte: At Jesus følger oss. At vi midt oppi alt det som livet vårt er, på godt og vondt, skal få hvile i at han er ved vår side. Hver dag og alle slags dager. Også når vi selv opplever at vi er langt, langt borte.

 -Og da er vi kanskje på sett og vis alltid hjemme, sammen hvor langt vi har gått.