Av og på

"Jakten kommer i veien for målet,
man mister det av syne og kommer aldri dit."

Når du står helt fast, når du har forsøkt og forsøkt uten å forstå, uten å trenge gjennom, uten å lykkes – da bør du ta en pause. Sove litt, kanskje. Det er i hvert fall løsninga ifølge moderne innlæringsteori og studieteknikk. Og mens du sover og hviler jobber hjernen underbevisst slik at neste gang du åpner problemet, om morgenen for eksempel, kan det hele se mye klarere ut. Kanskje nesten som en åpenbaring?

Jeg regner med de fleste har gjort sånne erfaringer; pushe på og pushe på for å løse noe eller forstå, uten resultat. Tvert imot; problemet blir stadig mer innviklet jo mer man baler med det. Det minner litt om prestasjonsjag. I iveren etter å gjøre det best mulig blir vi vår egen verste fiende. Jakten på det perfekte blir fort en gedigen bomtur. Konstruksjonene blir for kompliserte og uoverkommelige, og det å stadig komme til kort overfor seg selv fører vill og blir til jag etter vind. Jakten kommer i veien for målet, man mister det av syne og kommer aldri dit.

En liten hvil, derimot, kan gjøre underverker. Å sette seg ned, lytte litt, prøve å åpne opp. Kanskje nettopp når du har vært påskrudd lenge, kan det være godt å skru av. Forutsetningene for å forstå har du skapt ved arbeid og innsats. Selve forståelsen kommer kanskje lettere når man er litt avskrudd.

Hvis du kommer på kveldsmesse søndag får du høre prekenteksten om Marta og Maria. Marta strever og strekker seg, Maria har satt seg ned for å lytte. Det er en temmelig interessant dynamikk mellom strevet og lyttinga. Mellom Marta og Maria. Kanskje henger de egentlig sammen – slik at strevet, innsatsen, aktiviteten danner grunnlaget for god lytting?