Påsketanker

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. (Joh 20, 24-31)

Jeg ser for meg følgende: Det er Påskedag. Jeg står bak alterringen i en kirke. Preludiet er spilt på et orgel som ikke akkurat er kjent for å ligge i øvre sjikt hva angår kvalitet. Menigheten har sunget Deg være ære – hver med sin røst. Jeg har sagt nådehilsen. Nåde være med dere. Så tar jeg sats og fortsetter: Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden! Og jeg legger til: Vi ønsker hverandre velkommen til gudstjeneste på Påskedag! Kirkas største festdag!

Foran meg sitter det en håndfull mennesker spredt rundt i et middels stort, og litt stusselig kirkerom. På høyre siden, foran, sitter det et dåpsfølge. Jeg tror ikke de har vært i kirka på ei stund, og de kikker seg litt usikkert rundt.

Jeg kjenner på ubehaget. På den store kontrasten mellom det jeg sier og det jeg ser. Jeg kjenner meg egentlig litt skamfull. Fest, lissom? Og jeg tenker at det nok er det dåpsfølget tenker også. Er dette kirkas største fest? Og hvilken verden lever hun i, egentlig, hun som står der framme og insisterer på denne festen?

Jeg kan betro dere at hun som står der framme, hun føler seg ganske dum. Jeg er noen og tjue år og nyutdanna prest. Jeg har satset studieår, studielån, yrkesliv, ja, hele livet, egentlig, på dette… På at det er sant det jeg står her og sier… Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden. Lissom.

Jeg har egentlig mest lyst til å dra hjem. Dra hjem å ta meg en fest. En ordentlig en. For jeg vet jo hva en fest er, jeg og!

Vi er drøyt 20 år tilbake i tid. Kjære studenter – dere kunne vært dåpsbarnet! På denne tida hadde jeg også konfirmantundervisning. I den konfirmantboka vi brukte, var det et sitat fra en som var blitt spurt om hva budskapet om Jesu oppstandelse betydde for ham. Jeg husker ikke hvem det var, men jeg husker svaret, i alle fall sånn omtrent. Det han sa om Jesu oppstandelse var følgende:

Noen ganger betyr det så godt som ingen ting. Andre ganger betyr det nesten alt.

Nå var det ikke jeg som var målgruppa for denne boka, for selv om menigheten syntes jeg så ut som en konfirmant, så var jeg tross alt konfirmert for flere år siden. Allikevel: Denne setningen traff meg.

Den var en anerkjennelse i den: Det er helt ok. Det er greit at Jesu oppstandelse betyr så godt som ingen ting. At orda opplevdes hule og tomme. At du har lyst til å gå hjem og gjøre helt andre ting.

Samtidig var det noe i den setningen som holdt meg fast i noe. For selv om det akkurat der og da, for meg, betydde så godt som ingen ting, så betydde det for noe andre, akkurat da, nesten alt.

Det jeg erfarte den Påskedagen, det var bare en del av et mye større bilde. I løpet av samme døgn, var det millioner av mennesker som hadde samlet seg om det samme: Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden! Og mange steder var det, og er det jo, virkelig fest! Og for mange av dem som hadde kommet sammen, så betydde dette nesten alt! Det var det som hadde fått dem til å stå opp den dagen, til å våge å tro på en framtid. For livet er jo sterkere enn døden, er det ikke…? Og det skal da vi også få oppleve en dag, skal vi ikke? Tenkte de, kanskje.

Og hva vet jeg, kanskje satt det også en i «min» kirke, akkurat denne påskedagen, en som dette betydde nesten alt for? En som satt der og kjente på at dette, på tross av de ytre omstendigheten, virkelig var en fest. Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden! Livet er sterkere enn døden! En som satt der og håpet at han snart skulle så se et tegn. Ja, kanskje hadde han allerede sett det. Et smil. Et vennlig ord. Eller vannet som ble øst over hodet på det lille barnet der framme, av ei som så ut som en konfirmant, men som visstnok var den nye presten. Eller brødet og vinen som de samme unge hendene snart skulle rekke hans langt eldre. Og det gav virkelig håp, håp om at livskreftene skulle seire, også i hans liv! Ja, kanskje var det sånn, der på bakerste benk. Hvem vet.

Noen ganger betyr det så godt som ingen ting. Andre ganger betyr det nesten alt.

Hvis jeg ikke husker feil, så inneholdt dette sitatet fra konfirmantboka en setning til. Noe om at uansett hva Jesu oppstandelse til enhver tid måtte bety for det enkelte menneske, så betyr den for verden absolutt alt.

Og det er vel kanskje selve poenget: Vi kan tvile, vi kan tro, vi har gode dager og vi har dårlige, men vi lever i et trosfellesskap, kirka, hvor det bekjennes at det er sant, hver eneste søndag: Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden. Livet er sterkere enn døden. Og er dette virkelig sant, så betyr det for verden absolutt alt. Og verden trenger ikke dette håpet noe mindre denne påsketiden enn den gjorde det en påskedag for 20 år siden. Eller for 2000, for den saks skyld. Livet er sterkere enn døden. I Syria. I en flyktningeleir i Libya. For en familie som har gått under jorda i redsel for å bli sendt ut av landet. Livet er sterkere enn døden. Sånn alt i alt. En gang der framme. Eller her og nå. I korte glimt.

Og så tenkte jeg i kveld å lande i bibelteksten, for der finner vi det, alt sammen:

Vi finner tvilerne Tomas. Han som ikke kan tro fordi han ikke har sett. Og vi finner den oppstandne Kristus som står der midt mellom dem som tviler og dem som tror, som en realitet med sine naglemerker og sår. Han står der, helt uavhengig av det som finnes der av nettopp tvil og tro. Han vil gjerne at Tomas skal tro, ja, men avhengig av det er han ikke. Det han tenker er kanskje at det hadde vært godt for Tomas? Godt å tro. Så peker forfatteren av evangeliet på tegnene, de som er skrevet ned for å hjelpe oss å tro. Det er ikke noen dum ting å gjøre det, å lese Johannesevangeliet, finne tegnene. Og det er ikke dumt å tenke at vi er hverandres tegn, her og nå. Og at selv om du selv tviler eller føler deg liten, dum og ung, så kan du være med å gi andre tro. Tro og håp.