På stein eller sti

"Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv."

I sommer var jeg på fjelltur i Sylan. Langs mesteparten av ruta vi gikk, var det gode stier. De var godt merket og det var behagelig å gå. Vi trengte ikke være redd for å snuble eller gå oss vill. Dermed kunne vi la blikket vandre og nyte landskapet og utsikten mens vi gikk.

Sist helg var jeg på Snøhetta. Der var det ganske annerledes. På Snøhetta er det stein på stein. For hvert skritt må du se hvor du går. Man blir fort gående å se ned. Gjør man ikke det, kan resultatet bli en forstuet ankel.

Disse to fjellandskapene kan gjerne få stå som to bilder på livet. Noen ganger er livet som en godt opptråkket fjellsti merket med røde T-er. Det meste går lett, ja, nesten av seg selv. Du har utsyn. Du puster fritt. Du ser at du står i en sammenheng med alt du har rundt deg. At du har en himmel over livet.

Andre ganger er det steinete og bratt. Kanskje kjennes livet angstfylt, rett og slett litt farlig. Kanskje vet du ikke hvor det neste skrittet går, hvor du skal sette foten for at den skal stå trygt. Så blir du gående å se ned. Du ser ikke lenger det som er rundt. Kanskje ser du ikke en gang den som går rett ved siden av deg. Kanskje ser du ikke at det er en hånd der som kunne ha støttet deg i møte med en ustødig stein. Og himmelen ser du i hvert fall ikke.

Men: Går man på Snøhetta, så har man jo egentlig en fantastisk utsikt! Det er bare det at du må stoppe opp for å se den. Og sånn er det vel med livet også. Noen ganger trenger vi å stoppe opp. Løfte blikket. Se oss rundt. Se at det er noen andre der. For når livet er humpete og steinete, det er jo da vi trenger hverandre.

Det er ikke alltid så lette å vite hvem som går på stein og hvem som går på sti. For vi er ofte ganske flinke til å skjule det som er vanskelig, hva det enn måtte være. Jeg drømmer om fellesskap hvor det finnes hender som strekkes ut slik at den som trenger ei hand kan ha noe å gripe fatt i. Og kanskje finne fotfeste på nytt.

Ja, kanskje til og med seg himmelen nytt. For den er jo der. Hele tiden.

(Blogginnlegget er skrevet med utgangspunkt i andakt holdt på KRIK 04.09.18)

-Studentprest Birte